Hva gjør en kiropraktor

​

Kiropraktoren stiller sin diagnose på grunnlag
av sykehistorie, klinisk undersøkelse og
eventuelle røntgenundersøkelser.

Sykehistorien 
Når du er hos kiropraktor vil det bli tatt en grundig sykehistorie der du med egne ord forsøker å beskrive hva som feiler deg. Med utgangspunkt i dette vil kiropraktoren stille endel utfyllende spørsmål for å få belyst relevante sammenhenger og årsaksforhold. I tillegg må kiropraktoren orientere seg om evt tidligere sykdommer og skader, medisinbruk, belastninger i hjem og arbeid mv.
 
Pasientens sykehistorie vil alltid være en sentral del av den diagnostiske prosessen. Sykehistorien nedtegnes i pasientens journal som føres og oppbevares i henhold til de krav som helsemyndighetene stiller til offentlig godkjent helsepersonell mht journalføring og taushetsplikt.


Klinisk undersøkelse og diagnostisering
Undersøkelsen starter med at kiropraktoren inspiserer og analyserer pasientens kroppsholdning og -bygning, muskulatur og bevegelsesmønster. Kiropraktoren kartlegger deretter funksjonen i nerve-muskel-skjelettsystemet systematisk for å lokalisere feilfunksjoner i ledd og muskulatur og vurdere om disse har sammenheng med pasientens symptomer.
 
Kiropraktoren bruker palpasjon (undersøker med hendene) for å finne smertekilder i senefester, muskulatur, ledd og skjelettstrukturer mv. Alle ledd i bekken, ryggsøyle og nakke undersøkes med spesifikk bevegelsespalpasjon for leddlåsninger. Ofte finner en smertepunkter i muskulaturen (triggerpunkter) og betente sener/muskelfester som følge av ubalanse i muskulatur som kan være for kort, stram eller svak. Feilfunksjoner i ledd og muskulatur kan ogå gi symptomer fjernt fra hvor problemet sitter. Dette kalles "referert smerte".
 
Pasientens smerterapportering under den kliniske undersøkelsen er viktig, som regel klarer kiropraktoren å kartlegge hvor smerten sitter og hvilke bevegelser som gir smerter i løpet av undersøkelsen hvis denne har sitt opphav i muskel-skjelettsystemet. Dette gir kiropraktoren grunnlag for å stille en funksjonsbasert arbeidsdiagnose som grunnlag for tilrettelegging av behandling med hensikt å gjenopprette normal funksjon.
 
Klassiske ortopediske tester inngår som en naturlig del av kiropraktorundersøkelsen. Nevrologiske undersøkelser av senereflekser, følesans og muskelstyrke brukes for å se for å se om det er nedsatt følsomhet og/eller lammelser når det foreligger mistanke om nerverotsaffeksjon (trykk på nerven som kan skyldes prolaps eller forkalkninger).
 
Etter den kliniske undersøkelsen vurderer kiropraktoren om det er nødvendig med røntgenundersøkelse eller andre supplerende undersøkelser før diagnosen kan stilles og eventuell behandling iverksettes.
 
Kiropraktoren har gjennom sin utdannelse tilegnet seg den teoretiske og praktiske viten for å ta stilling til hvorvidt pasienten er egnet til kiropraktorbehandling, uten forutgående legeundersøkelse. Ved mistanke om underliggende organisk sykdom henvises pasienten til lege for videre oppfølging.

 

Kiropraktorer tar hovedsaklig i mot pasienter med smerter i muskel-skjelettsystemet. Tradisjonelt forbindes kiropraktikk med behandling av ryggsmerter, men kiropraktikk har et mye bredere indikasjonsområde som omfatter alle tilstander hvor det er feilfunksjon og smerte også i andre deler av bevegelsesapparatet.

 
Symptomer fra muskel-skjelettsystemet er det den norske befolkningen oftest klager over. Det er også det de oftest oppsøker lege for, og det er den hyppigste årsaken til sykefravær og uføretrygding. Muskel-skjelettplager er dermed en viktig årsak til redusert livskvalitet for befolkningen.
 
Årlig utfører norske kiropraktorer godt over 1.000.000 undersøkelser og behandlinger. Antallet pasienter som oppsøker kiropraktor er økende. Ved Helseundersøkelsen i 1995 svarte 5 prosent av mennene og 4 prosent av kvinnene at de hadde vært hos kiropraktor siste året, mens det i 2002 tilsvarende ble registrert en økning til 7 prosent blant begge kjønn. (Statistisk Sentralbyrå: Helseundersøkelsen 2002).
 
I 1994 ble det offentliggjort en undersøkelse basert på spørreskjema sendt til kiropraktorer i 13 europeiske land. Undersøkelsen viste bl.a. at nesten halvparten av pasientene oppsøkte kiropraktor innen en måned etter at deres symptomer var oppstått og at symptomene i alt overveiende grad var lokalisert til bevegelsesapparatet. Over halvparten av pasientene hadde plager i nedre del av rygg og bekken mens en tredjedel søkte hjelp for plager i øvre del av rygg, skulder og nakke inkludert hodepine. De fleste pasientene var i arbeid, mens de var til behandling. Den største aldersgruppen var 34-48 år og det var tilnærmet like mange kvinner som menn blant pasientene. To tredjedeler var faglærte eller hadde høyere utdanning. (Pedersen Palle: A survey of chiropractic practice in Europe. European Journal og Chiropractic 1995)
 
Kiropraktoren har en sentral plass i førstelinjetjenesten. I en undersøkelse gikk 70,7 % av pasientene direkte til kiropraktor. Bare 29,3 % av kiropraktorpasientene henvist fra lege. Det ble videre registrert et gjennomsnitt på 22,9 sykemeldingsdager for legehenviste pasienter før påbegynt behandling hos kiropraktor, mens tilsvarende tall for pasienter som tar direkte kontakt med kiropraktor, er 8,5 sykemeldingsdager

 

Hele kiropraktorens teoretiske og kliniske utdanning er innrettet mot forebygging, diagnostikk, behandling og rehabilitering av lidelser i bevegelsesapparatet.

 
Med offentlig godkjenning ( 1988) ble kiropraktorene den fjerde yrkesgruppen med selvstendig behandleransvar på linje med leger, psykologer og tannleger. Som autorisert helsepersonell inngår kiropraktorer i et forpliktende samarbeid med helsevesenet forøvrig.
 
De fleste norske kiropraktorer er i privat praksis i førstelinjetjenesten. Mange velger å samarbeide tverrfaglig med annet helsepersonell og inngår kontorfellesskap med fysioterapeuter, leger, spesialister og annet helsepersonell.
I annenlinjetjenesten har nå flere av landets sykehus ansatt kiropraktorer ved sine ryggpoliklinikker.
 
Gjennom akademisk utdanning skoleres kiropraktoren i de prinsipper som legges til grunn for kunnskapsbasert praksis (evidence based practice) som sikrer kontinuerlig oppdatering og best mulig forankring av klinisk praksis gjennom vitenskapelig dokumentasjon. Flere norske kiropraktorer arbeider med forskningsprosjekter og antallet kiropraktorer med doktorgrad i Norden er stigende.